Bodø Spektrum / Arctic Boxing — 21. februar 2026

Tom ring i Bodø Spektrum. Lilla lys.

Min neste arbeidsplass.

Arctic Boxing. Bodø Spektrum. 21. februar 2026. Min første kamp. Jeg gikk fra hjerneskade til boksekamp. Ikke planlagt. Bare nordlenning-logikk.

2-3 år med trening. Mer fotball i beina enn slag i nevene, men jeg følte meg som en vinner på denne arenaen. Jeg vet hva jeg gjør i en ring nå. Det visste jeg ikke da.

Speilbilde på hotellrom. Topten-hjelm, kvelden før kamp.

Natta før. Hjelm på. Game face on.

Forberedelser.

Jeg gikk inn på 66 kg. Opp fra 62. Motstanderen min lå på rundt 67. Ett kilo tyngre. Hun hadde seks kamper bak seg og lang trening inn mot hver eneste av dem. Jeg hadde null. Pulsen var allerede i taket bare av å stå på vekta.

Null kamper mot seks. Greit. Noen må være først.

I norsk amatørboksing er hjelm obligatorisk for kvinner. Fint for meg. Hodet mitt har vært gjennom nok allerede. La det ligge i polstring litt til.

Nasjonal startbok fra Norges Bokseforbund.

Hadsel Bokseklubb. Norway. Det holder.

Hver norsk amatørbokser har en startbok. Et lite hefte der kampene føres inn for hånd. Min sier: Nemine Elise Steffensen. Hadsel Bokseklubb. Norway. Og <333.

Teamet: begge trenerne mine, Maksym og Aleksandr. Edgar fra Hadsel Bokseklubb. Barry, Tim, Henning, Malvin, Sølvi, Ing-Martin, Markus. Mamma og pappa. Hadsel Bokseklubb dekket hotell og mat. Øksnes Entreprenør stilte også opp den uka.

Første kamp sier alt om hvem som dukker opp. Denne gjengen stilte. De glemmer du ikke.

Ing-Martin og Nemine i bilen.

Ing-Martin. Bestevenn. Ikke i Bodø, men alltid i teamet.

Mamma og pappa hadde hundene mine med, Kriger og Blue. Jeg fikk herje med dem før kampen. To schæfere som ikke forstår boksing. Det var akkurat det jeg trengte.

Nemine pakket inn i dasspapir av treningspartnere.

Bevis på at jeg er verdens beste lagspiller.

Natta før.

Vi sjekket inn i Bodø kvelden før kampen. Trenerne, Edgar, familien, hundene. Noen på hotell, noen på Airbnb. Etterpå var jeg sikker på at vi hadde vært der i tre dager. Vi var der to netter. Sånn gjør adrenalin med tid. Alt strekker seg ut og du husker hvert minutt som om det var en hel kveld.

Gearbag og boksesko på hotellrommet.

Det eneste som sov den natta var hundene.

Jeg lå i senga og stirret i taket med et hode fullt av Tommy og Tigern-striper og boksekamper som ikke fantes ennå. Tre netter med dårlig søvn allerede. En hjerne som nektet å skru seg av.

Jeg hadde kvetiapin i toalettmappa. En medisin jeg fikk etter at en annen medisin prøvde å ta meg ut. Den hjalp da det var som verst. I Bodø var det adrenalinet som styrte.

Så jeg lå der og tenkte på Tommy og Tigern. Calvin and Hobbes på norsk. Når du ikke kan sove og hodet ditt kjører på fullt, finnes det verre ting å ligge og tenke på enn en seksåring som snakker til en utstoppet tiger om eksistensen. Han er redd. Han er liten. Han later som han ikke bryr seg for ikke å bli knust. Jeg kjente meg igjen i det den kvelden. Jeg var ikke klar for en boksekamp. Jeg var aldri klar for noe av det som har kommet. Det har aldri stoppet meg.

Tommy og Tigern-bøker ved siden av senga.

Tommy som ikke forstår at han ikke skal kaste vannballonger.

Hotellmaten var jævlig god. Jeg valgte sunt, men fikk virkelig kjenne på hvor vanskelig det er å følge NextElite-protokollen på reise. Alt i miljøet endrer seg. Rutinene mine er bygd for hjemme. For brettet mitt, supplementene mine, kjøleskapet mitt. Et hotellrom i Bodø er ikke det. Jeg gjorde mitt beste.

Til neste kamp er planen en annen. Ernæring og kosttilskudd helt inn. Bedre søvn. Neste gang har jeg bare tannbørsten i toalettmappa.

Det som slo meg ut i Bodø var ikke motstanderen. Det var alt jeg hadde med meg inn i ringen.

Kampen.

Du kommer ikke til å se bilder fra selve kampen. Norsk lov er streng på retten til eget bilde. Bildene her stanser ved ringtauet.

Boksere bruker også mascara. Prioriteringer.

Jeg hadde aldri stått i en ekte ring før. Hadde sparret. Gått miles med pads. Sett kamper live. Ingenting av det er en ring. Alt du har øvd forsvinner i det noen treffer tilbake.

De første sekundene var gode. Jeg fikk inn noen skikkelige slag. Deretter gikk jeg rett inn i sjokk. Hva faen er det jeg deltar på. Fikk litt boksestopp. Mistet bevegelsen, mistet pusten, mistet den versjonen av meg som hadde trent for dette.

I siste runde hentet jeg meg litt inn. Men tre netter med dårlig søvn var allerede bokført. Jeg var sliten. Jeg tapte på split decision 2-1. To dommere for henne, én for meg. Dommerne var ikke engang enige om hvem som vant.

Fra sidelinja skar én stemme gjennom alt. Pappa. KOM IGJEN NEMINE. Det var den eneste stemmen jeg hørte hele kampen. Ikke helvete om jeg ga opp.

Ungraded Charizard-kort foran et bokseshow-bakteppe.

Jeg som prøver å være Logan Paul. Ungraded charizard, ikke original.

Etterpå.

Jeg bokset en dritt kamp. Alle andre syntes den var jævlig imponerende. Jeg syntes den var dritt. Kanskje det er derfor jeg alltid blir bedre.

Jeg var stoked likevel. Samme følelsen som da jeg hoppet fallskjerm på NTG. Sekunder der du er mer levende enn i hele året før. Men stoked er ikke fornøyd. Jeg liker å vinne. En split decision der dommerne ikke engang var enige er ikke godt nok. Ikke for meg.

Plaster over venstre øyebryn. Dagen etter kampen.

Plasteret er fra ei bildør. Ikke fra kampen.

Jeg tapte kampen. Jeg vant tilbake selvrespekten. Hvor rått er det ikke å gå fra hjerneskade til boksekamp.

Neste kamp.

NextElite-protokollen helt inn til kampdagen. Ordentlig søvn. Flere sparringrunder. Hadsel Bokseklubb bygger nytt treningsanlegg med ordentlig ring. Der skal jeg lære at fire hjørner ikke er noe nytt før neste gang det teller.

Dritt kamp. Neste kamp vinner jeg.

Nemine Steffensen / Øksnes, Vesterålen / april 2026